Bob Dylan, mannen med hatt og munnspill, er for meg en litt underlig skrue; mystisk, modig, klok, uforutsigbar, utilnærmelig, en vanvittig observatør, en ord-maker av rang, en stor poet, en legende, litt kjerringa mot strømmen. Sånn rent bortsett fra at Dylan gjerne finner sine egne strømmer, da. Det kan virker som at han ikke føler noe behov for å please sitt publikum, men at han heller går sine egne veier, og for meg gjør dette ham til en spennende kunstner! For jeg ser ham som det; en kunstner. Han har vært med meg så lenge jeg kan huske.

Som barn syntes jeg Dylan var en skummel fyr, med sitt litt alvorlige uttrykk og sin rafsete og umelodiøse måte å synge på. Senere, som ung og uerfaren sanger, opplevde jeg musikken hans som en utilgjengelig skatt. Jeg hadde ikke nok livserfaring, eller musikkerfaring for den saks skyld, til å gripe tak i musikken hans. Som godt voksen har musikken hans endelig modnet i meg, og nå – etter sakte tilnærming over mange år – har jeg blitt fullstendig betatt. Tekstene hans gir gjenklang. Selv melodiene har festet seg på en annen måte med årene. Nå er jeg klar. Klar for å gi litt av Bob videre, med mitt avtrykk på.

Historien til Bob er et eventyr i seg selv, og på konserten vil vi servere litt fra flere av hans epoker; dere vil få høre blues-inspirerte låter, politisk sterke tekster, gospel-låter fra tiden da han opplevde sin religiøse oppvåkning, poetiske tekster som beskriver livets mange irrganger m.m. Låtene jeg har valgt å synge på konserten er ikke nødvendigvis de mest kjente, men de som berører meg mest, og som jeg føler jeg kan tilføre noe ved min tolkning av dem.

Dylan har vært en inspirasjon i livet mitt, og han har gitt meg mot til å gjøre akkurat denne konserten; min aller første solokonsert. Hans evne til å sette formidlingsevne foran perfeksjon, er til stor motivasjon for en sjel full av følelser!

Velkommen til gamle kjennere og nye oppdagere!