Jeg har vokst opp i et hjem med mye musikk, og blitt preget av dette. Mor hadde blues og jazz i blodet, som i form av Santana, Gary Moore, Randi Crawford og Mezzoforte stømmet ut gjennom Tandberg-anlegget i stua. Far hørte jeg daglig plystre som Roger Whitaker, og i bilen med han fikk jeg mitt første møte med Roy Orbisons særegne vokal. Far introduserte meg også for rockere som  Tom Petty og The Travelling Wilburys, selveste kongen av rock’n roll Elvis, og lokale helter som Vazelina Bilopphøggers.

Det var spennende å stå utenfor kjellervinduet og smugtitte/lytte når far øvde på trommer eller sang. Det er vel muligens fra han jeg har arvet min dype klang. Far høres nemlig ut som Roger Whitaker både når han plystrer og synger. For ordens skyld, jeg høres ikke ut som Roger 😉

Jeg begynte tidlig med sang, gjerne på badet med en hårbørste, eller med enden av et hoppetau, som til forveksling kunne ligne på en mikrofon i mine øyne.

Sjenanse har (til noens overraskelse) fulgt meg hele livet, så jeg sang mest i smug, men fikk etterhvert en alliert i min barndomsvenninne, som jeg sang ABBA med på låvebrua. Etterhvert oppdaget jeg at min bror også var en smug-sanger, men det skulle gå noen år til før vi sang sammen. Musikk ble etterhvert min kanal for å uttrykke det som ble undertrykt av sjenansen på andre arenaer.

Sang og musikk i ungdomsårene

I ungdommen – som for meg var på slutten av 80-tallet og starten på 90-tallet – begynte jeg å høre på popmusikk. Tina Turner og Annie Lennox ble to store forbilder for meg, både som sangere og mennesker. To modige og sterke damer. I en periode begynte jeg å henge mer med gutta, siden jeg syntes de var enklere å omgås enn østrogen-bombene på min egen alder. Da fikk jeg servert mye annet enn pop, og rock fikk feste hos meg. Det gikk i AC/DC, KISS, Black Sabbath, Deep Purple, Iron Maiden, Billy Idol, Guns N’ Roses osv.

Som eldre ungdom begynte jeg etterhvert å lage lyd sammen med andre også, men jeg skulle bli voksen før det ble samsang i familien Sønsteby. Det var først i 2010 at jeg holdt en konsert i Ringsaker Kirke sammen med min far, bror og en barndomsvenninne. Over årene har jeg sunget med mange, men ingenting slår gleden av å dele musikk med mine nærmeste. Det er skikkelig mat for hjertet. Det har foreløpig bare blitt med den ene konserten, men hvem vet…

Jeg finner min plass

Kor er en kjent startplass for mange sangere, jeg er intet unntak. Jeg begynte først i blandet-kor som sopran, og fortsatte senere i damekor som alt. Det ble en periode med litt utprøving, men jeg fikk etterhvert mer innsikt i eget register, så da Solheim-koret dukket opp med en annonse om å prøvesynge, tok jeg mot til meg og gjorde et forsøk. Til min glede fikk jeg plass, og her lærte jeg mye nytt! Ord som intonasjon, hodeklang, og crescendo var ukjente begreper for meg før jeg begynte her. Solheim-koret er et stort, klassisk kor med stor presisjon og høyt nivå. Jeg opplevde noen store, musikalske øyeblikk her, og fant omsider ut at jeg er en 2. alt. Dette var rundt 2012.

En av de største utfordringene med klassisk kor er presisjonen, som gir lite rom for improvisasjon og løssluppenhet. Så etter ett par år med klassisk, fikk jeg lyst til å prøve ut noe annet. Samtidig dukket det på denne tiden opp et helt nytt kor som jeg ble veldig nysgjerrig på; Sirius Gospelkor. Dette skulle bli en helomvendig for meg. Her var ikke hodeklang noe tema, men brystklang! Det skulle twanges, sklis på og vibreres på toner. Det litt «stive» i klassisk kor ble helt malplassert i denne sjangeren. Jeg måtte omlæres, frigjøres, og lete fram mye mot. Mine gospel-røtter er tynne, men det er ikke blues-røttene mine, og de kommer fra samme stammen, og nå fikk de ny næring!

Overgangen til å bli vokalist

I samme periode fikk jeg tilbud om å bli med i DameEtagen, et vokal-ensemble på 13 damer fra Østlandet. Dette skulle bli en skikkelig boost for motet mitt. Her var det mange skolerte og dyktige vokalister samlet på ett fat, og det å få stå i front som solist opplevdes for meg som et aldri så lite gjennombrudd.

Hell On Heels er et musikkprosjekt jeg har vært med å starte. Det er en dame-trio, med tre særegne stemmer som skaper harmonier. Vi famlet lenge for å finne en retning, men landet til slutt på å rendyrke country som sjanger. Jeg husker at jeg tenkte at dette var en sjanger som tilhørte «gamle kjerringer» da jeg var barn… Vi blir å finne på Tømmerstock-festivalen i Brumunddal den 30. juni kl. 18.00!

Jeg har over årene koret for mange forskjellige artister, med ulike uttrykk og sjangere. Dette har gitt meg et godt innblikk i hvor viktig alle rollene på en scene er, for å skape en helhetlig opplevelse. Det å være korist er ofte en undervurdert rolle. Det er krevende å sette seg inn i både låtene, solistens særegenheter, og dynamikken i bandet. Og det er levende materiale!

Solist

Mitt musikalske uttrykk har endt opp i det som så fint heter Americana; en blanding av bl.a. blues, bluegrass, country og folkemusikk. Livshistorier og tone-arv som blir overlevert videre. Bob Dylan representerer alle disse sjangerene, og snakker til meg i både ord og toner.

Behovet mitt for å uttrykke noe, for å formidle et budskap, har blitt mye sterkere med årene. I ungdommen var tekst uviktig, da var det gjerne kun melodiene som festet seg. Nå har dette snudd, og det er innholdet i sangene som sitter i høysetet, mens melodiene er malerskrinet.

Jeg håper vi sees på konsert, velkommen skal dere være!

Sangoppdrag

En liste over tidligere sangoppdrag finner du her.

Kontakt

Dersom du ønsker å booke meg til et oppdrag; MusikkLinda.